Henri Lacordaire
| Henri Lacordaire | |||
|---|---|---|---|
 Henri-Dominique Lacordaire ved konventet Santa Sabina i Roma, av Théodore Chassériau (1840), Musée du Louvre. | |||
| Født | 12. mai 1802[1][2][3][4] Recey-sur-Ource | ||
| Død | 21. nov. 1861[1][2][3][5] (59 år) Sorèze | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, skribent, geistlig, predikant, teolog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Presteseminaret Saint-Sulpice | ||
| Søsken | Jean Théodore Lacordaire Adrien-Léon Lacordaire | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1860–1861) (erstatter: Alexis de Tocqueville, erstattet av: Albert de Broglie)[6] Société littéraire et scientifique de Castres (1857–) (æresmedlem) Saint John Society for the development of Christian art | ||
Jean-Baptiste Henri Lacordaire, fader Henri-Dominique Lacordaire, (født 12. mai 1802 i Recey-sur-Ource (Côte-d'Or) i Frankrike, død 21. november 1861 i Sorèze (Tarn)) var en fransk predikant, journalist, og politisk aktivist som gjenetablerte dominikanerordenen i det postrevolusjonære Frankrike, og som ble betraktet som en av dem som la grunnen for den moderne katolisisme i landet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Jean-Baptiste Henri Lacordaires far var lege i den franske marine, men døde da sønnen ennå var barn. Moren Anne Dugied var datter av en advokat og politiker. Moren oppfostret ham i Dijon. Han er bror med entomologen Jean Théodore Lacordaire. I ungdomsårene var han tilhenger av Voltaires tanker, men ble snart en like ivrig talsmann for klerikalismen.
Prest
[rediger | rediger kilde]Lacordaire var advokat i Paris i 1822-24, begynte deretter ved Saint-Sulpice-seminaret og ble presteviet i 1827. Han tok sterke inntrykk av Félicité de Lamennais og etablerte sammen med ham og Charles de Montalembert i 1830 tidskriftet «L'avenir», men underkastet seg pave Gregor XVIs bulle i 1832 og stilte fra da av sin djerve, ildfulle og romantisk fargelagte talekunst i den bestående katolisismens tjeneste.
.jpg)
Lydighet til Den hellige stol ble etter dette hans livs rettesnor. Slik ble den av Lamennais grunnlagte «liberale ultramontanisme» med hele dens samlede religiøse kraft overført til den franske «nykatolisisme», som ble en av paveabsolutismens beste støtter. Fader Lacordaire, imidlertid alltid beholdt en viss tendens til politisk liberalisme, ble i 1835 kalt til predikant i Notre Dame de Paris, og det veldige tempelet var alltid fylt av tilhørere når han holdt sine tale om religionen. Med sin veltalenhet avstedkom han en mengde omvendelser og vekket den katolske tro til nytt liv.
Dominikaner
[rediger | rediger kilde]I 1837 begav Lacordaire seg til Roma og inntådte der, etter ett års novisiat, i 1840 i dominikanerordenen som han å klarte å gjeninnføre i Frankrike (der den var blitt opphevet under revolusjonen 1790). Han holdt religiøse foredrag i flere større franske byer og fra 1843 atter igjen i Notre-Dame, og tok i 1848, kledt i sin hvite dominikanerdrakt, plass i den konstituerende forsamling som deputert for departementet Bouches-du-Rhône.
I 1850 ble pater Lacordaire utnevnt til provinsial for dominikanerordenen i Frankrike, grunnla i 1852 en mannlig og en kvinnelig undervisningsorden og overtok i 1854 ledelsen av friskolen i Soréze (departementet Tarn). Han ble i 1860 innvlgt i Det franske akademi.
Bibliografi (i utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Conférences de Notre-Dame de Paris (3 bind, 1835-50)
- Lettre sur le Saint-Siége (1838)
- Vie de Saint Dominique (1840-42)
- Eloges funébres (1844-49)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-Lacordaire, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1192, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b AlKindi, oppført som Henri-Dominique Lacordaire, Diamond Catalog ID for persons and organisations 3276[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, oppført som Henri-Dominique Lacordaire, GeneaStar person-ID lacordaireh[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=henri;n=lacordaire[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID henri-lacordaire, besøkt 2. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Martin, Christoph-M., Henri-Dominique Lacordaire. Ein Mann seiner Zeit, in: Müller, Franz: Dominikanerinnen und Dominikaner. Fribourg, Konstanz 1988, S. 98–112.
- Müller, Franz, Henri-Dominique Lacordaire (1802-1861) – Existenz zwischen den Fronten, in: Wort und Antwort 30(1989)2, S. 58–63.
- Montalembert (Paris 1862)
- Chocarne (7. Auflage, Paris 1886)
- Foisset (Paris 1870)
- Bleibtreu (Freiburg 1873)
- Nicolas, Étude historique et critique sur le Père Lacordaire (Paris 1886).
- (de) Klaus Kienzler: «Henri Lacordaire» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 4, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-038-7, sp. 944–948.
Kilder
[rediger | rediger kilde]
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra {{{artikkel}}} i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.
